Snart bærer det hjem. Og jeg gleder meg noe sinnsykt. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke tror at jeg noensinne har hatt sånn hjemlengsel som jeg har nå. Det er ikke at det er kjempekjipt å være her, jeg elsker skolen, men jeg savner livet i Norge med alt som kom med det. Jeg savner familien min, jeg savner vennene mine, og jeg savner å kunne være ferdig på skolen og så DRA fra skolen, ikke bare gå i to minutter til et hus hvor du møter på de samme menneskene som du hadde økonomi med for to minutter siden.
En annen ting er mangelen på kontroll. Her borte er livet ditt lagt opp etter en timeplan, hvor du må være ute av huset klokka 8 om morningen og hjemme innen klokka kvart over ti om kvelden. Mandager er det service og amnesty, tirsdag er combat conditioning, onsdag er service, torsdag er leksedag, og på fredager har vi skole til halv fem. Denne rutinen er nesten hver uke, hele året. Det er noen avbrekk med mission periods (perioder hvor vi jobber med missionen til UWC og ikke har vanlig skole), men ellers så går det stort sett i det samme.
Jeg savner også privatliv. Når jeg er på rommet mitt, så er det alltid noen der som gjør lekser, ser en film eller sover. Det er til og med alltid noen på toalettet siden vi har et stort bad med alle fasiliteter. Jeg, som er enebarn, er vant til å være alene hjemme noen timer hver dag, og det å bo på rom med noen var den største utfordringen for meg her. Heldigvis så har vi på rommet ordnet opp i problemene våre, så stemningen er god.
Men det er ikke bare negative sider med å være på en internatskole med 85 forskjellige nasjonaliteter, det er så utrolig mange positive som veier opp for de negative ti ganger. Jeg har blitt utfordret på måter jeg ikke trodde var mulig, og jeg har lært å aldri gi opp, selv hvor vanskelig ting begynner å bli. Fagene mine er utfordrende og fantastiske, og jeg arbeider med å sette meg realistiske mål for fremtiden etter AC.
Jeg tror endelig at jeg begynner å bli voksen, hva enn det betyr.